Språk og identitet

Språk er stadig i utvikling, det vil det alltid være. På grunn av økt globalisering blir vi lettere påvirket av andre kulturer og dermed også språk, spesielt engelske ord blir lett tatt opp og blir en del av språket vårt. Slanguttrykk tas også mer og mer i bruk i språket til spesielt unge. Personlig bruker jeg nesten ikke engelske ord når jeg snakker norsk og minimalt med slang, men det betyr ikke at det er feil av andre å bruke det. Det handler litt om identitet og litt om hvem du er sammen med og påvirkes av. En av mine beste venner er det man med rette kan kalle en språknazi, så det er klart jeg påvirkes av henne, men jeg har også venner som ikke er fullt så nøye på språket sitt, noe som gjør at jeg heller ikke blir det når jeg snakker med dem. Likevel er jeg nok mer språknazi enn motsatt, vil jeg si, for jeg bryr meg virkelig om det norske språket og dets utvikling. Er det noe jeg virkelig sliter med, så er det skj-lyden. Det er ingenting som heter skjøkken eller skjøttboller. Eller skjole, for den saks skyld. Eller skal jeg si kjyld? For det er visst fullstendig uvesentlig om jeg sier det ene eller det andre. Det er visst min store last her i livet, jeg må påpeke det når noen sier skj i stedet for kj. Sånn, det var det. Nok surmaga kritikk fra meg i dag. Jeg som egentlig hadde tenkt til at dette skulle bli et koselig blogginnlegg om hvor fint jeg syns det er at vi alle kan bruke språket på den måten som passer vår identitet best, men så ender jeg opp med å kritisere folk som sliter med å snakke rent. Derfor tror jeg at jeg avslutter der og sier takk for meg, i hvert fall for denne gang.